Onkel Tuka

Kr 150,- / 02.03.13 22:00 Del denne siden

Det er ikke småtterier haldenbandet Onkel Tuka bestemte seg for å gi seg i kast med, da de for fem år siden slapp albumet Geriljagospel, et album fylt til randen av sanger som kunne ha gjort Broder Aage Samuelsen til en Lazarus.
Det er muligens en overdrivelse å påstå at nettopp Geriljagospel førte til at det innfant seg vekkelsesluft over landet, men sanger som «To hender», «På den andre siden av fjorden» (med bidrag fra Tuka-fans nr 1; Kjartan og Aslak i Dumdum Boys) og «Jeg er på vei til himmelen», har siden utgivelsen laget bedehus av rockklubber og nattklubber av nattverder over det ganske land.

Under alle omstendigheter er Geriljagospel et svært så håndfast bevis på at Onkel Tuka tar alle sidene ved sitt eksistensielle trilogi-prosjekt; Gud, Død, Kjærlighet, på fullt alvor.
To år senere, i 2008, gikk Onkel Tuka løs på den minst lystige oppgaven tematisk, død, som med litterær eleganse ble turnert rundt albumtittelen Hotell Hellman. Den 16. september 1920 sjekket den svenske poeten, forfatteren og journalisten Dan Anderson inn på rom nummer 11 på Hellman hotell i Stockholm. Han var i byen for å søke arbeid på en avis. På ettermiddagen samme dag ble Anderson funnet død, bare 32 år gammel, på sitt rom. Drept av cyanid-forgiftning, et resultat av at personalet ikke hadde fulgt forskriftene med utlufting etter fjerning av vegglus. De tolv sangene på Hotell Hellman tematiserer døden på høyst forskjellig vis, historisk som tittelkuttet og i «1716-1718», som handler om bauta- haldenseres tvilsomme motiver for å brenne ned byen, i klassisk country morderballadetradisjon («Lille Mari»), som et innlegg i ulvedebatten («Fredløs røver») og helt fundmentalt i en hudløs tolkning av bluegrass-giganten Ralph Stanleys «Oh Death», som «Åh Død».
Med utgivelsen av Hotell Hellman gikk det opp for flere musikkjournalister at Onkel Tuka er på sporet av storverk. Både Dagbladet, Dagsavisen og Aftenposten trillet femmere på terningene. I 2011 kom tida til det beste og vanskeligste av temaene, Kjærlighet, som definitivt gjør seg fortjent til den store forbokstaven.
Hvit Honning inneholder tretten sanger om Kjærligheten, ikke overraskende vesentlig lysere musikalsk enn forgjengeren. Onkel Tukas residerende poet, sanger og agitator, Håkon Ohlgren, starter denne musikalske vårløsningen med en hyllest til kjæresten, der han tar i så det holder; «...dama mi er så fin, ho får et godstog til å stoppe, ho får elver til å tørste, ho får hjertet mitt til å hoppe, dama mi er så fin, ho får menn til å gå på vannet, ho får sanger til å bli sanne, ho får engler til å lande ...»
Derfra og til den avsluttende vuggesangen til dattera si, besynger Håkon kjærlighet i alle dens fasonger, til byer (Halden, selvfølgelig), til barndomsminner, til alkohol & dop, til fiskene i havet, til sangene selv og selvfølgelig til kåtheten i egen høye (får vi håpe) fremtoning.
Ikke bare inneholder Hvit Honning de aller flotteste sangene så langt fra Ohlgren & Onkel Tuka, bandet benytter også anledningen til å utvide sin musikalske pallett med en rekke nye farger og nyanser. Således er geriljagressbandet Onkel Tuka nå å oppfatte som kongerikets fremste leverandører av kosmisk norsk musikk. Skapt av tradisjonelle bluegrassinstrumenter; Feler, mandoliner, banjoer, ståbasser, kassegitarer & steelgitarer og minimalistiske rytmeinstrumenter, jo da, men også musikalsk grensesprengende og poetisk så gjennomført at Hvit Honning fortjener å bli innkjøpt av bibliotekene på kontoen for diktsamlinger.

Tom Skjeklesæther